Flukten fra Singapore

Intro
Fredag kveld ble undertegnede, Henrik, Kristian og Petter plukket opp utenfor NUS av en overivrig sjåfør med navn Philip. Fartøyet var en relativt stor Nissan og destinasjonen var den lille og (skulle det vise seg) råtne havnebyten Mersing ikke så langt unna det enedlige målet vårt - øya Tioman og Salang beach.

Veien dit
Kjøreturen til Mersing gikk relativt knirkefritt med en liten pitstop i Johor Bahur for bespisning. Det gikk for seg på en liten garasje-sjappe som serverte ris, grillet kylling, chilisaus, nøtter og tørket mort (yngel av fisk). Med relativt knirkefritt menes at sjåføren, den tidligere på kvelden svært så våkne Philip, begynte å himle med øynene i det vi nærmet oss Mersing. Han våknet heldigvis etter at vi ble dirigert til siden i en politisperring. En seanse som endte med at Philip stod ovenfor valget mellom å betale "kaffepenger" til 10 politifolk, eller å akseptere en betraktelig høyere bot for å mangle en bokstav på det ene skiltet. Philip er en fornuftig kar, og gikk for det siste alternativet.

Philip, Kristian, Petter og Henrik. Dama i bakgrunnen serverer mat.


Legg merke til de små tørkede fiskene som er strødd over risen til venstre.

Overnatting i Mersing
Siden vi forlog NUS rundt klokken 2100 fredags kveld, var vi ikke fremme i Mersing før klokken 0100 natt til lørdag. Båtene til Tioman går naturlig nok ikke så sent (selv om vi på tur dit hadde klart å overbevise oss selv om at det var en fair sjangs). Vi måtte da ta inn på et hotell, selv om ingen av de adjektivene jeg forbinder med begrepet hotell kan sies å gjelde for dette stedet.


Vi måtte ut med hele 50 ringedings (slang for Ringit, 1 Ringit = 2 Norske kroner) for en natt på et tremannsrom. Oppmerksomme lesere vil stusse på at vi tok inn på et tremannsrom når vi var fire mann. Det kan jeg love at vi også gjorde når høvdingen i sjappa (en 140 cm høy mann med en estimert alder på 90 år) dytta opp døra til rommet med en enkeltseng og en dobbeltseng bekledd med noen lørvete og illeluktende sengeklær. Den eneste stjernen dette hotellet fortjener må være den for å klare å lure fire nordmenn til å betale 100 nok for en natt.

Båttur til Tioman
Etter et par timer søvn karret vi oss fra hotellet til båthavnen hvor Bluewater Express skulle frakte oss over sundet til paradis. Turen dit tar omtrent en time hvis du rekker speedboaten. Vi rakk naturligvis ikke den, og måtte nøye oss med den litt tregere Speed Ferry - som i tillegg til å være mye større enn speedboaten slet med overlast i form av alt for mange passasjerer som ble plassert i midtgangene på små plastkrakker. Betryggende.

Island time: 0900, lørdag 23. juni

Pulau Tioman Island. Dette kan man vel venne seg til?

Vel fremme på Salang beach ble vi møtt av fortroppen som bestod av Axel og Balder. De hadde flydd inn dagen før og gjort nødvendig rekognosering slik at oppholdet til hovedtroppen skulle bli best mulig. Vi ble geleidet til innsjekking på Salang Pusaka, et relativt ok sted som tilbyr rom i små hytter med aircon, kjøleskap, varm dusj og tre sengeplasser for 140 ringedings per natt.

Frokosten bestod i det som skulle bli gjengangeren de tre dagene vi skulle tilbringe på øya: Omelett servert av en gjeng trivelige karer som driver en liten restaurant under konglomeratet Khalids Place. Det eneste drawbacket med dette stedet (og resten av Malaysia forøvrig) var de jævla skabb-infiserte krekene av noen katter som vandrer rundt på de utsultede stylte-lignende beina og syter og klager for å få dumme franske tree-hugger-hippies-turister til å mate dem. Hadde det vært opp til meg hadde jeg kasta hele kattefaenskapet til varanene. Så, jeg er altså ikke så veldig glad i skabbete herreløse katter som klør seg opp etter anklene mine mens jeg spiser frokost. Go figure.

En svæær øgle-lignende ting (sikkert 2 meter) som det
var mange av rett i nærheten av resorten.

Resten av lørdagen gikk med til å henge på stranda samt noen øl i den lokale baren.

Dette ser nesten slitsomt deilig ut...

Dunern

Sun day
Søndag ble en svært begivenhetsrik dag, som startet med omelett og sluttet med en relativt syk seanse hvor vi lekte kompis med en malaysisk undergrunnsfighter som ferierte i nabohytta (Muttern: husk å pust). Mer om det senere.

Etter omeletten bar det ut på båttur. Vi hadde leid en båt som skulle ta oss rundt øya med 5 innlagte stopp på 5-6 timer. Ferden gikk nordover i det krystallklare vannet - men idyllen ble brutt av bølgene vi møtte etter å ha rundet den første odden. Båten var liten og bølgene var store nok til å gjøre turen litt slitsom. Jeg har litt vanskelig for å skjønne hvordan turister som aldri har sittet i en båt før kan trives på en sånn tur - så vi konkluderte med at været var litt værre enn det som var normalt.

Sekunder etter avgang fra Salang Beach

Det hele ble også litt spennende når styrmannen prøvde å starte motoren igjen etter å ha byttet bensintank - spennende siden vi ligger 50 meter utenfor en steinete og totalt ubebodd kyst i en liten jolle med vind og bølger og motoren høres ut som noe Rudolf Blodstrupmoen har kødda med. Styrmannen - som for øvrig var å betrakte som en stor mann, selv etter vår standard - var ikke snauere enn at han tok av dekslet på motoren, fiklet på plass et tau og dro i gang 200 yamaha-hester med bare nevene. Imponerende. Jeg vurderte ikke engang det som en mulighet når jeg hørte at el-starten ikke fungerte.

Uansett - gutta synes det var så morsomt å hoppe rundt i bølgene at vi dirigerte kapteinen til å kjøre forbi første stopp - som uansett bare skulle være en times soling på en strand som var relativt lik den vi nettopp hadde forlatt.

The waterfall boys
Første stopp ble et forlatt kai-anlegg som ledet opp til noen forlatte hytter og videre til en foss midt oppi svarteste skauen. Jeg var ikke så veldig imponert over stedet da jeg først så det - og tenkte at det var da mye jobb å dra seg gjennom halve regnskogen for å se det der. Heldigvis var det folk med som tenker utenfor rammene og fant ut at bading og foto-session var en god idé. Det var det så definitivt.

Boybandet Waterfall, albumcover på "Back to the Jungle"

Me Tarzan

Dette bildet ble bare kult. Petter, Balder og Axel.

Resterende stopp bestod i snorkling på korallrev, snorkling på større fisk utenfor strand, lunsj og et uautorisert stopp for å handle inn øl på taxfree-sjappa ved flyplassen ved øya. Der kostet nemlig øl 2 ringit per boks, mens det kostet 5 per boks på Salang.

Snorklingen var relativt fantastisk. Vannet er krystallklart - og det er akkurat som å svømme rundt i et gigantisk overfylt akvarium. Det myldrer av alle mulige fargerike fisk.

Friend!
Så - tilbake på Salang hadde vi altså lastet opp med øl - hvilket vi begynte å fortære på terassen på hytta vi bodde i. Det var sånn omtrent når vi åpna den andre ølen at ting begynte å skje. Naboen - en ganske svær kar med meget lange negler - begynte å snakke til oss. Han snakket dårlig engelsk, så han brukte en av jentene han åpenbart reiste sammen med som tolk. Det første han tilbydde oss var en øl hver - hvilket vi takket ja til. Ikke lenge etterpå dukket det opp en to-liters Chivas Regal (Whiskey) som også ble båret bort til terassen vår av en av løpeguttene til denne fyren.

Etterhvert kom han selv bortover - i svært godt humør snakket han så dårlig engelsk at stort sett det eneste vi skjønte var "friend". Vi synes den Whiskey-flaska ble alt for mye og forsøkte å takke nei - det fungerte dårlig, så vi endte opp med et kompromiss som gitt ut på at vi skulle sette oss ned sammen med han og alle vennene hans og så åpne flaska sammen. Bordet fløt etterhvert over av vannpiper, øl, is og glass.

Det endte som dere kan se på bildet under. Gruppebilder var svært populært og på bildet under hadde sjefen funnet ut at bare gutta skulle være med. Med på bildet er ikke den lokale løpegutten, som vanligvis fungerte som politi på øya. Snakk om surrealistiske tilstander. Sjefen er den største mannen.


Det hele kuliminerte med at gutta måtte ha hastemøte, da det var "trøbbel på fastlandet". Dermed ryddet politiet bordet etter oss, og vi var igjen overlatt til oss selv.

Hjem igjen
Mandag ble generelt en litt trasig dag - selv om omeletten smakte like bra som de øvrige dagene la været en demper på stemningen. Vi fikk omtrent en time på stranden med bading og diverse før båten gikk klokken 1700.

Hvilken helg!

Cheers

Lars

Personvern

Vi har en diskusjon gående per e-post innad i GS-gruppa som er i Singapore hvorvidt det er greit at man poster bilder av hverandre rundt om kring på nettet uten å spørre vedkommende som er på bildene om det er greit først.

For min del er dette veldig aktuelt, da jeg generelt liker å ha kontroll på hva som finnes av materiale på nettet etter meg. Når folk helt ukritisk poster bilder av meg som er tatt på fest (ja man kan skyte tilbake å si at man skal oppføre seg mens man er på fest også) og slenger dem rundt, så mister jeg kontroll på hva som finnes der ute av meg.

Er det greit at andre tillater seg å bestemme hvilke bilder av meg som er passende for å legge ut på nett? NEI! Spør først!

Office essentials

Det har gått tregt med postingen i det siste - dagene er bare så usannsynlig fulle for tiden. Jeg kan ikke skjønne hvor det har blitt av de 21 dagene som har gått siden jeg kom til Singapore.

Det ble lite reising forrige helg, det var ikke plass til oss på Bintan (Indonesia) og været var for dårlig til å henge på den lokale stranda i Singapore, så det ble shoppingtur i stedet. Det har blitt lite tid til soling, så jeg er stort sett like blek som da jeg kom.. Kjedelig. Det kan også ha en sammenheng med at jeg av en eller annen grunn har smurt meg med faktor 30 de gangene jeg faktisk har solt meg.

Vel.. Overskriften på bloggposten henger sammen med at jeg tok et fint bilde av kontorpulten min her om dagen.

Finn én feil.

Jeg fikk altså servert Tang (sjøgress?) av designeren vår. Det smakte egentlig litt som tørket fisk, bare mye søtere. Senere på dagen fikk jeg også tildelt visittkortene mine.

De øverste er fra jobb, og de nederste er noe vi ordnet før vi kom ned hit.

I går kveld (1800-2100) begynte vi med kurset som vi skal følge på NUS Business School. Vi har 5 dager på å hoste opp en forretningsidé som skal ha potensiale til å generere i størrelsesorden 50 millioner SGD (Singapore Dollar) i inntjening innen 5 år. 50 millioner SGD er 200 millioner norske kroner.

Med vi mener jeg en gruppe på 7 personer som består av meg selv, Snorre, Siw og Anders (som er den norske delen av gruppen) og Lam Yu Yolanda, Tan Han Ming og Zhang Xu som utgjør den Singaporske/Kinesiske delen av gruppen.

X

Information overload

Lobbyen

De første dagene på jobb har vært preget av innføring i bedriften generelt, samt produktene og tjenestene. Siden pakken vi selger til kundene kan tilpasses på relativt mang måter, krever det at vi setter oss inn i hele systemet for å få oversikt over de mulighetene som finnes og med det hva vi kan foreslå og tilby ovenfor kundene.

Når jeg omtaler jobben i bloggen prøver jeg å være så generell så mulig slik at jeg ikke trenger å konsultere med sjefen før jeg poster.

På kontoret

I morgen skal vi på bytur for å gjøe litt research. Vi har fordelt sektorer innad i salgsteamet, og mandag skal vi gjøre en tentativ presentasjon av selskapet, produkter og tjenester slik vi ville gjort det ovenfor en potensiell kunde. Det betyr at jeg har en jobb å gjøre i dag og i morgen, og at jeg kanskje har tid til en liten tur over kanalen til Indonesia i helga. Time will show..

Lars

Lars i C.A.N. Media

Jeg endte opp i C.A.N. Media og skal i første omgang jobbe med salg. CAN selger sine løsninger til bedrifter, så jeg skal altså forholde meg til profesjonelle innkjøpere i en B2B-kontekst. CAN Media driver med digital signage - så her er det litt å sette seg inn i før jeg kan begynne å produsere resultater.

Selskapet består i utgangspunktet av fire ansatte, og med et lass interns er vi nå totalt 9 som skal overbevise forskjellige foretak i Singapore om at de bør benytte seg av digital signage fra CAN Media.

Kristian dukket også opp på morgenmøtet i dag, så da er vi to kommende fiskerikandidater som skal pushe "digital signage" i Singapore i sommer.

Da skulle alt være klart for en spennende sommer i verdens navle. Jeg får stadig vekk følelsen av at det er her det skjer (godt understøttet av forskjellig statistikk som viser at Kina og regionen forøvrig kommer til å være de virkelige tungvekterne innen 2020.

Da må jeg bare gi meg - vår "inhouse designer" kunne fortelle at bussen er stappfull på denne tiden, så da er det bare å pakke seg hjem.

Jobbintervju #2

Anacle Systems virker veldig interessant. De to partnerne som utgjør ledelsen i selskapet er veldig hyggelig og opptatt av at vi som interns skal ha noe igjen av oppholdet. Det betyr at arbeidsoppgavene som vi blir forventet å gjøre både skal være noe som må tjene selskapet, samt at vi gjennom å arbeide får innsikt i hva det vil si å drive et nystartet selskap - hvilke utfordringer og problemer man møter på.

Det har dukket opp flere selskaper som er interessert i løpet av dagen, så jeg håper å få suse rundt og kikke på kontorene deres og møte ledelsen før jeg bestemmer meg.

Jobbintervju

Nå sitter jeg på NUS (National University of Singapore) og prøver å forberede meg til intervju med Anacle Systems. Det skjer om 3 kvarter, så denne posten blir kort.
Jeg har fått et tilbud om jobb allerede, men skal overholde avtalene jeg har om intervju med de andre selskapene før jeg bestemmer meg. Det blir nok ikke Singular ID på meg, da de hadde funnet andre med bakgrunner som passet deres behov bedre.

Det er et tredje selskap som jeg synes er aktuelt, og som jeg ikke kan skjønne har ansatt folk enda da vi bare var 4-5 på intervju der, og flere av disse vet jeg har takket ja til andre tilbud allerede. Det kommer kanskje en post til i løpet av dagen hvor jeg forteller hvordan intervjuet gikk.

Lars

The Dark Side

Fredag kveld ble en innholdsrik aften. Det hele begynte med foredrag av Øystein Kristiansen, aka Einstein Kristiansen, som er en kjent barne-tv personlighet i Singapore og sør-øst Asia for øvrig. Vi letet oss frem til et lite og anonymt studio i 6 etasje i en svær blokk. Jeg la merke til at hans kontor var det eneste som ikke var å finne på oppslagstavlen over selskapene som hadde kontorer i blokken, og at skiltet over inngangsdøren ikke var hengt opp. Hele sjappa til Kristiansen, også kalt Earthtree Studios, så egentlig ut som om den hadde vært bebodd et par -tre uker. Realiteten var at de flyttet inn for tre år siden. Man skjønner at det ikke er tid til å drive med dilldall som å henge opp skilt når tre mennesker (så vidt jeg kunne se) pluss Einstein skal lage tv for mange hundre millioner mennesker over store deler av Asia.

Øystein Kristiansen blir også å se på norsk TV opp mot juletider, når han etter planen skal lansere sitt barne-tv konsept på NRK. Vi fikk æren av å se de første opptakene som var ment for NRK.

Øystein Kristiansen

Foredraget vi fikk servert i studioet hans var meget spennende, og var i realiteten livshistorien til denne karen som ved en tilfeldighet dukket opp i Singapore for 15 år siden. Øystein har hele livet vært lidenskapelig opptatt av å tegne, og har forfulgt en drøm om at hans arbeider skal være å finne i hvert eneste land i verden. Så langt har han oppnådd berømmelse i Singapore samt at programmene har oppnådd suksess over store deler av sør-øst Asia. Det er merkelig at man aldri har hørt noe om han i Norge, men til vinteren blir det sannsynligvis slutt på dét.



Etter omvisningen i studio og foredrag bar det ut på byen for en oppdagelsestur i de lyssky delene av Singapore. Vi besøkte noen steder som myndighetene vet om, og som de helst skulle sett ikke eksisterte, men som de av forskjellige grunner ikke har kvittet seg med.

Andreas på Mitre

Første stopp var Mitre Hotell, som jeg forøvrig leste om for omtrent en måneds tid siden. Mitre er et hotell som har overlevd siden kolonitiden og som er "drevet" av en gammel (og gal) mann som nekter å hverken renovere eller selge stedet. Hvis det er 100 år siden hotellet ble bygget - så er det 100 år siden det ble enten vasket eller påkostet på noen som helst måte. Andre etasje var stengt av for besøkende, da risikoen for å trå gjennom gulvet og falle ned i første etasje var overhengende. Hele stedet var fullstendig sarv, og fylt med søppel og rotter.

The "Mitre feel"

Det paradoksale er at hotellet, og tomten, ligger midt i byen og er verdt en formue. Den gamle mannen som hevder å eie stedet er del av en søskenflokk som juridisk sett eier stedet sammen. Han har hele tiden nektet å pusse opp samt selge, og det har forståelig nok utviklet seg en familiefeide om hvem som har rett til å disponere eiendommen - mannen som bor der, eller alle søsknene som ønsker å tjene seg søkkrike på å selge. Verdien av eiendommen kan være så mye som ufattelige 2 milliarder norske kroner. Det foreligger visstnok en rettslig kjennelse (som var foranledningen til det nyhetsoppslaget jeg leste for en måned siden) om at flertallet i søskenflokken som arvet stedet har rett til å selge det. Da er det bare et spørsmål om tid før verdens kanskje kjipeste hotell blir jevnet med jorden.

Utsiden av Mitre Hotell, tomten er mange ganger større enn selve bygningsmassen.

Turen gikk videre til et par andre steder, deriblant et kjøpesenter som åpner for lyssky aktiviteter når mørket faller på og butikkene stenger. Flesteparten av de lettkledde jentene på dette stedet er langt fra kvinnelige, hvis det går an å ordlegge seg sånn. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte når vi faktisk bestillte øl på høving-kneipa i øverste etasje...

En uke

I dag har jeg tilbragt en uke i Singapore, og det har dessverre ikke blitt tid til en eneste post. Programmet har vært tettpakket og tiden har gått sykt fort. Hvis du vil lese om hvordan de første dagene har vært så kan jeg anbefale Balders blogg.

I dag er siste runden med intervjuer - og det er flere spennende selskaper jeg kunne tenkt meg å arbeide for. I utgangspunktet har jeg mest kjennskap til Singular ID, men jeg må nok ta det som kommer av tilbud. Selskapene er naturlig nok interessert i å knytte til seg de menneskene med den mest relevante utdannelsen, og da er kanskje Fiskerifag et uvanlig utgangspunkt. Det blir spennende å se hva jeg ender opp med. Innen torsdag i neste uke skal alt være på plass med tanke på jobb.

I kveld kommer avslutningen på introduksjonsuken med en happening med Einstein, som er en norsk barne-tv stjerne her i Singapore. Etter bespisningen og introduksjonen til tv-produksjonsselskapet hans vanker det visstnok en guidet tur som det går gjetord om i det norske miljøet i Singapore. Turen skal visstnok introdusere oss til "the dark side of Singapore". Mer om det i morgen...

Så en liten bildekavalkade fra den første uken her. Jeg har som sagt ikke hatt tid til å skrive noe om hva vi har gjort, men igjen - les Balders blogg for en oppdatering på det.

What? Søppel på gaten i Singapore?

Utsikt fra Sjømannskirken. Det du ser er en liten brøkdel av havnen i Singapore som er den største i verden hvis man regner tonnasje per år. En fjerdedel (!) av all raffinerikapasiteten i verden ligger også her.

Undertegnede med Sentosa Island i bakgrunnen.


Sjømatmiddag bestående av i alt 8 retter (Chinese cuisine), hvor hovedretten bestod av Pepper Crab som er en lokal spesialitet. Havnen er stappfull av båter.

Intro

Så var vi i gang. Foran meg ligger tre måneder med jobb, skole samt reising og forhåpentligvis mye morro. Jeg har tenkt å oppdatere bloggen jevnlig - hver dag med andre ord. Happy reading!